Omarrangering

av Hans Offerdal © 2016 – All sitering av teksten skal krediteres forfatteren.

Tilrettelegging av musikk for din besetning

Innledning

Hensikten med denne artikkelen er å presentere noen tanker og gi noen råd angående omarrangering og tilpasning av arrangementer for skolekorps med varierende nivå og besetning. Den rettes først og fremst mot skolekorpsdirigenter, men vil også være relevant for dirigenter i andre sammenhenger hvor omarrangering er nødvendig. Det er ingen fasit på hvordan du løser utfordringer med varierende nivå og besetning. Alle tilfeller er unike i seg selv. Det er din faglige kompetanse, kjennskap til korpset og dine musikanter som kan styre dette i riktig retning, i sammenheng med hvilket repertoar dere ønsker å spille. Du må alltid prøve å se mulighetene i de musikantene du har, ikke begrensningene. Likevel kan tilrettelegging og omarrangering være et noe frustrerende arbeid for en dirigent. Kanskje bruker du mye tid på å tilpasse et arrangement akkurat til din besetning, og da er det lett å bli oppgitt når ikke alle møter til øvelse. Noen uker etterpå flytter, og slutter, kanskje to musikanter, og så må du skrive om igjen. For mange dirigenter er det en konstant avbalansering mellom det å tilpasse selv, og det å lete etter et annet repertoar. Likevel er det verdt det når korpset bygges opp på materiale du har tilpasset, og din erfaring hele tiden blir rikere.

Generelt om tilrettelegging og omarrangering

Omarrangering handler hovedsakelig om å tilrettelegge et arrangement eller en komposisjon for den besetningen du har, og da spesielt med tanke på det musikalske nivå dine musikanter besitter. Det trenger ikke berøre formen ved arrangementet eller komposisjonen, men kan selvfølgelig gjøre det. Det kan hende du ønsker å korte ned stykket eller forenkle formen, slik at det er lettere å gripe an for det ensemblet du dirigerer. Eller du kan forlenge stykket slik at flere musikanter får utfordringer.  Som regel er det snakk om å kun gjøre de tilpasningene som kreves for at korpset skal kunne spille stykket. Hvor store forandringer som må til, kommer helt an på korpset, besetning og nivå. Ofte er det mindre justeringer som må til. Det kan for eksempel hende korpset ikke har tromboner, eller at trombonene trenger støtte. Dette løser du enkelt ved å gi trombonestemmen (i f-nøkkel) til en av altsaksofonistene. Med erfaring i transponering vet du at ved å legge til tre kryss, kan et Eb-instrument lese f-nøkkelstemmen som om den var skrevet i g-nøkkel. Altsaksofonen vil klinge en oktav høyere enn det trombonen gjør, men det er i mange tilfeller en akseptabel løsning. Dette krever lite arbeid fra dirigenten, hvis du ikke vil at altsaksofonisten skal spille en oktav dypere (hvis mulig). Da kan det hende du må notere dette i notene eller skrive en ny stemme. Det samme gjelder hvis ditt korps ikke har fløyter eller fløytene er usikre på sin stemme. Da velger du kanskje å legge en fløytesolo i trompet, og må transponere og skrive ny stemme. Omarrangering kan også være å forenkle en stemme, rytmisk eller melodisk, eller å fordele en slagverksstemme. Noen ganger gjør du det for å sysselsette, andre ganger fordi det er nødvendig for å klare å spille stemmen. Du har også et ansvar for å tilfredsstille musikantene med mest erfaring. Derfor kan det hende du må skrive egne stemmer til dem, slik at de også får utfordringer. Det blir mer komplisert hvis du har et arrangement som både er for vanskelig og for en større besetning enn du har til rådighet. Da kan det hende du må skrive om hele eller deler av arrangementet. Du kan trekke ut de viktigste elementene, og tilpasse dem musikantenes nivå ut fra de mulighetene som ligger i ditt korps. I noen tilfeller kan det bli et helt nytt arrangement, andre ganger blir det bare forandringer i deler av partituret. Omfattende endringer krever selvfølgelig mer arbeid fra dirigentens side, og forutsetter faglig kompetanse i større grad. Du må ha forståelse for transponering og kunne forstå viktige elementer og roller i et partitur. Hvem spiller melodi? Hvem spiller bass? Hvem spiller akkompagnement og andre motstemmer, og hva av dette kan du få til i ditt korps? Hvis du ikke kan få med alle elementer, hvilke skal du velge? Kunnskap innen harmonilære, besifring, instrumentkunnskap og instrumentasjon, transponering, rollefordeling og arrangerings-teknikker, er nødvendig. Jo mer du kan lære deg av dette, jo bedre stilt er du til å tilpasse arrangementer for ditt korps.

Pedagogisk sats – noen prinsipper

I pedagogisk sats må det tas sterke hensyn til musikantenes nivå, og besetningens begrensninger og muligheter. Dette berører de fleste musikalske elementer, og hensynene er avgjørende ved utformingen av arrangementet. Hvor sterke hensyn som skal tas, avhenger av vanskelighetsgrad. På et vanskeligere nivå vil musikantene akseptere mer innøvingstid, mens det på et enklere nivå bør fungere tilfredsstillende innen rimelig tid. Samtidig må stemmene gi utfordringer slik at det ikke blir kjedelig og gir mulighet for utvikling. Dette er ikke alltid like lett å få til, men kan fungere som et ideal. Arbeidet fører med seg flere kompromisser, og som komponist eller arrangør kan du ikke være for kresen når det gjelder spesifikke teknikker. Du må hele tiden la hensynet til utøverne komme i første rekke. Dette er ikke så spesielt som det høres ut. Komponisten må alltid tenke på hva og hvem man skriver for. Det vil alltid være rammer av kunstnerisk eller praktisk art, selv om komponisten skriver for profesjonelle musikere. Vi skal nå se litt nærmere på noen prinsipper ved pedagogisk sats.

Instrumentenes omfang

Du kan lese mye om instrumentene og deres omfang i bøker om instrumentasjon, men kunnskapen må alltid tilpasses de musikantene du jobber med. Vær forsiktig med å skrive for blåseinstrumenter i ytterregistrene. Med noen unntak er de fleste blåseinstrumenter vanskelige å traktere i bunnen og toppen av sitt register, og spesielt i skolekorps må man være forsiktig. Musikantene må kanskje spille veldig sterkt for å få til tonene, eller instrumentet er av en slik karakter at tonene klinger veldig svakt. Det kan være vanskelig å spille fort i et register, eller klangen blir uklar og grøtete. Sprang til en høy eller dyp tone er som regel vanskeligere enn å bevege seg trinnvis. Det beste leie (register) for et instrument er i de fleste tilfeller det som lar seg notere på selve notesystemet, altså notert enstrøken oktav og litt mer. Det finnes selvfølgelig flere unntak fra dette. For eksempel skinner fløyta best i registeret over notesystemet, mens den blir veldig svak i enstrøken oktav. Klarinetten er veldig fleksibel og gir mulighet for full kontroll over alle toner i hele sitt register (selv om det som på andre instrumenter, krever sitt av utøveren). For trombone vil det beste registeret være det som lar seg notere på notesystemet, selv om dette er i f-nøkkel. Når det gjelder tuba liker den seg godt med to til tre hjelpelinjer under notesystemet, men dette avhenger av din tubaist. Det beste er å sette opp din egen liste over omfangene musikantene dine behersker, og samtidig notere omfanget du ønsker at de skal beherske. Noen ganger kan du notere alternativ oktav (oktavdobling), og notere den alternative oktaven med mindre notehoder. Da velger musikanten det som passer best, men presenteres samtidig for noe å strekke seg etter.

Instrumentkunnskap

Lær deg så mye som mulig om de mest brukte instrumentene. Skriver du arrangementer tilpasset et enkelt nivå, er du mye bedre skikket hvis du kjenner instrumentene godt. Ta gjerne noen spilletimer med en lærer slik at du får førstehåndserfaring med instrumentene. Ikke minst få tak i en grepstabell, lær deg å lese den og lær deg å spille en skala. Hvilke tonearter ligger godt tilrette for instrumentet? Hva er vanskelig og hva er enkelt? Har du for eksempel erfaring med å spille messing, har du god forståelse for messinginstrumentene, men kanskje mindre forståelse for treblås. Du kan oppleve hvor mye luft som må til for å spille fløyte, hvor vanskelig det kan være å treffe toner i trestrøken oktav, og at Bb-dur og Eb-dur ikke ligger like enkelt på instrumentet som for eksempel G-dur. På klarinett kan det være overraskende å merke luftlekkasje fra leppene når du blir sliten. Dette skjer ikke på messinginstrumenter da leppene er på innsiden av munnstykket og ikke på utsiden. Du vil merke at å spille toner i bunnregisteret på en saksofon krever mye luft, og er ganske annerledes enn å spille dype toner på messing. Det samme bør du gjøre med slagverk: Få slagverksinstruktøren til å vise deg grunnleggende stemming av trommer. Trommer, bongos og congas som er for lavt stemt er vanskelige å spille på og klinger ikke fint. Lær om hvilke køller og stikker som hører til de forskjellige instrumentene og litt om spilleteknikk. Ta gjerne noen spilletimer på slagverk hvis du har mulighet. Du bør kjenne godt til hva korpset har av slagverksinstrumenter og de mulighetene som finnes. Det er ikke meningen at du skal bli ekspert på alle korpsets instrumenter, men at det skal gi deg en verdifull referanseramme. Du kan også lese instrumentasjonslærebøker, og ikke minst lese partiturer og høre på innspillinger.

Melodi

Hva bør du tenke på når du skriver en melodi? For barn blir det som regel vanskelig hvis grepene skifter for fort. En melodi med mye tonegjentagelse gir mer tid mellom skifte av grep, og er selvfølgelig enklere enn hurtigere skift. Derfor kan du begrense antall tonehøyder i melodien. Samtidig bør du tenke over melodiens utforming. Det er enklere å synge en trinnvis melodi enn en melodi med mange og kanskje store sprang. Det samme gjelder når melodien spilles på et instrument. Hvis en stemme har vanskelige partier, er det en fordel om den også har enkle partier. Melodiske sprang er ikke til å unngå, men man bør være forsiktig med sprang som berører ytterregistrene. Vær klar over at alle stemmer i en sats kan ses som melodiske linjer, og derfor bør ha sin egen indre logikk. Du må bruke din egen musikalitet og være nøye med utformingen av stemmene. Husk samtidig at blåseinstrumenter trenger luft. En stemme klinger bedre hvis den er utformet med naturlig frasering og gode muligheter til å puste.

Rytme

Barn griper den mest hørbare rytmen med øret, i større grad enn de leser notene. Det er derfor enklest for barn å imitere det de hører, så sant rytmen i seg selv ikke er for vanskelig. Er rytmen vanskelig eller går for fort, kan for eksempel sekstendeler forenkles til åttedeler ved å spille annenhver sekstendel som åttedel. Det samme kan gjøres ved åttedelsbevegelser som går for fort. Annenhver åttedel kan spilles som firedel. Dette er faktisk en etablert teknikk i instrumentasjonsfaget, men for oss blir hensikten først og fremst pedagogisk. Fordi barn først og fremst fanger det rytmiske med øret, hjelper det med en tydelig puls å hekte seg på. Å telle lange noteverdier og pauser er vanskelig. Repeterende figurer derimot, gir mening og er enklere å spille, og noen ganger kan også vanskelige rytmiske figurer være mulige å spille for barn hvis de repeteres. En melodi med et repeterende rytmisk mønster (isorytmikk) kan ha stor hensikt. Neste eksempel viser dette. Legg samtidig merke til at tonehøydene/grepene her skifter relativt rolig.

Samspill

Det er enklere å få til bra samspill hvis alle spiller den samme rytmen. Da spiller man sammen og samtidig i ytterste forstand. Om alle i samme instrumentgruppe spiller like rytmefigurer, vil det gjøre spillingen enklere da det er flere sammen om oppgaven. Hvis alle kan forholde seg til den samme grunnpulsen, for eksempel fra slagverk og grovmessing, vil det bli enklere for alle. Kombinasjon av flere rytmemønstre er vanskelig, og kombinasjon av flere melodiske linjer med selvstendig rytmikk er vanskelig. Det er en fordel med klar rollefordeling. Det bør være tydelig hvem som spiller melodi, bass, motstemmer og akkompagnement. Ikke minst bør det være klart hvilken grunnpuls som gjelder. Det betyr ikke at alle stykker skal være basert på en trommegroove, men at det uansett stil bør være en tydelig hørbar (og ikke minst følt) rytmisk puls.

Tempo

Det kan være vanskelig å spille fort for alle bare tempoet er raskt nok. Men barn lykkes ikke alltid best i sakte tempo heller. Det kan hende man må spille i det tempo de bestemmer – i det tempo som fungerer. Å spille litt fortere eller litt saktere enn dette tempoet kan ofte være vanskelig, og noen figurer klarer barna kanskje bare å spille i ett bestemt tempo. Graderinger av tempo (accel./rit.) kan også være vanskelig, og det merker man selv i voksenkorps. Tempo er et viktig musikalsk element som det ikke er enkelt å beherske. Selvfølgelig er dette noe man jobber med og ønsker å utvikle, men som arrangør bør du kanskje ikke la tempoet være for avgjørende for resultatet.

Harmonikk og stemmeføring

Det er selvfølgelig en utfordring å få til kompliserte samklanger i skolekorps, ofte på grunn av intonasjon, balanse og dynamikk. Det er likevel fullt mulig hvis stemmeføringen er logisk og tilpasset musikantens instrument og nivå. I noen tilfeller skal den være trinnvis, i andre tilfeller diatonisk (man holder seg innenfor den aktuelle skala), og stemmen bør gi musikalsk mening. Ikke minst må stemmen henge fornuftig sammen på det rytmiske plan. Ved å synge eller spille den enkelte stemme vil du fort erfare om stemmen gir musikalsk mening. Er stemmene i seg selv gode, er det enklere å få til vanskelige (dissonerende) samklanger. Det er ingen grunn til å sette forbud mot løse fortegn: Bruk gjerne løse fortegn om det kreves, men det kan begrenses til repeterende mønstre, til visse partier, eller til et visst antall tonehøyder. Du må som regel akseptere at dette tar mer prøvetid å beherske.

Dynamikk og artikulasjon

En pedagogisk sats skal være en spillbar sats på tilpasset nivå, men vi må ikke glemme at den i like stor grad skal lære opp musikantene. Dynamikk er et viktig og helt sentralt musikalsk element. Tenk bare på hvordan det ville være å skrive et solostykke for tromme uten å bruke dynamikk. Det ville sannsynligvis bli veldig flatt og kjedelig å høre på. I pedagogisk sats er det derfor viktig å bruke det som er av dynamiske virkemidler. Hele skalaen av styrkegrader fra pianissimo (pp) til fortissimo (ff), fortepiano (fp), crescendo (cresc.) og diminuendo (dim./decresc.) bør brukes. Du som dirigent får dermed en dynamisk palett du kan ta utgangspunkt i for å bevisstgjøre musikantene og formidle opplevelsen av at kontrastene påvirker hverandre. Det har sjelden noen hensikt å gå ut over pp eller ff. De kan ses som dynamiske ytterpunkter. Artikulasjon er like viktig som dynamikk. Bruken må tilpasses den vanskelighetsgraden man berører, men flere typer artikulasjon bør brukes. Særlig er kontraster mellom staccato og legato viktig å formidle. Som arrangør eller komponist må du alltid sørge for at notasjonen er klar og tydelig når det gjelder dynamikk og artikulasjon, selv om du skriver på et enkelt nivå.

Sysselsetting

Det er mer moro å spille enn ikke å spille, men samtidig er det viktig å variere hvor mange som spiller. En grunnregel kan være å ikke skrive mer enn åtte takter sammenhengende pause. Det kan være en vanskelig regel å følge, men fungerer som et utgangspunkt. En stemme bør ikke ha for mye pause, men hvis alle spiller hele tiden, kan klangen bli veldig monoton. Spesielt gjelder dette i et lite ensemble: Man hører veldig godt hvor lite ensemblet er hvis alle spiller hele tiden. Varierer du instrumentasjonen, virker ensemblet på mange måter større enn det er. Stemmene bør også ha noe variasjon. For mye repetisjon er kjedelig og vanskelig. En repeterende figur kan gjøre seg bedre hvis den får en form hvor den oppleves som en større figur. Dette utvikler også evnen til å oppfatte perioder i musikken (to takter, fire takter, åtte takter osv.). Kanskje er dette spesielt viktig i slagverk. En takt som repeteres flere ganger, kan for eksempel formes som to takter eller fire takter med repetisjon. Det er mange muligheter. Neste eksempel viser tre forskjellige løsninger. I (a) repeteres samme takt. I (b) er den litt endret og repeterer en figur over to takter. I (c) er den utvidet til å strekke seg over fire takter. (d) inndeling i to pluss to takter, men variasjon i fjerde takt gjør denne til en firetakters periode.